Jean, please keep it in the depository

2009-01-25T18:30:00.001-08:00

Ut i de regntunge gatene går jeg
De leder meg etterhvert hjem igjen
Til mitt tomme hjem med nakne vegger
Som en celle jeg selv har innredet

Her er jeg trygg
Ser solens stråler treffe veggen
Det begynner høyt oppe før de jobber seg nedover
Og når skyggen dekker hele rommet igjen
Da er det natt

Hvis jeg er helt stille
Så merker ingen at noen er hjemme her
Hvis jeg blir lenge nok
Så er det som om jeg aldri var her

My mind is so heavy its falling through the floor

2008-11-03T16:37:00.000-08:00

Hvem har sett henne? Alene, kald og alene, gjemt bort i et eget hjørne hvor lyset ikke trenger inn.
Høststormene blåser utenfor dørene hennes, men den er låst med doble låser. Kjettinger hindrer oss å slippe lys inn på hva hun driver med. Likevel, så er det ingen av oss som er interessert i hva hun driver med likevel. For vi er sorgløse vesener, passerer sorgen, vil aldri bekjenne oss at den eksisterer.

Har du sett henne? Hun sitter gjemt på trygg avstand fra vår gjøren og laden. Vi sitter i våre trygge små hjem, pludrer med vårt pludreri og kunne ikke brydd oss mindre om at noen andre går hen og tar sitt eget liv. Nettopp fordi vi er så sikre på at hun ikke gjør det, Vår sikkerhet er hennes visshet om at hun går i stillhet. Kanskje har vi rett. Kanskje tok vi feil. Kanskje dømte vi for fort, kanskje lå det noe mer under den harde yten. Kanskje var det en hånd strakt ut, et ønske om litt hjelp. En hånd å trekke seg opp med?

Har du gjort noe? Det tror jeg ingen av oss har. Det er lite vi kunne gjort anderledes sier vi i etterkant. Vi har kanskje rett. Eller beroliger vi oss selv?

Verden er et så altfor vakkert sted å reise fra, derfor velger vi alle å bli tross alt.

Oh God how did i manage to get lost in the woods?

2008-09-03T15:36:00.000-07:00

Å møte motgang gjør en sterkere.

Fortsette å prøve
Fortsette å stole på
Fortsette å lete
Fortsette å stille spørsmål
Fortsette å ta sjanser

Fortsette å drømme
Fortsette å håpe
Fortsette å feile for å lære
Fortsette å se gleden i hver dag
Fortsette å gi

Fortsette å elske
Fortsette å lengte
Fortsette å falle

Fortsette å prøve
Fortsette hver dag
Fortsette å prøve

Skjems ikke
Hater ikke
Holde maska
Gråter ikke
Sørger, men ingen ser

A burning crash interest

2008-08-30T14:46:00.001-07:00

Jeg er knust
En sommersflørt som gikk så altfor langt
Enda et kapittel
I en loggføring av fallerte prosjekter

Et nett av spundne løgner
Og jeg bidro til den største av alle
Jeg løy til meg selv
Stormforelskelser gjør snøblind

Det største sviket sto jeg selv for
Jeg svek meg selv
Ved å bli lurt
Lurte jeg meg selv

Brennhete netter
Og kalde skuldre
Rasende festligheter
Før hun ble rasende sint

Jeg svek meg selv
Lovte bort det største jeg hadde
I heten
Som ble kulden

To sie tå..noko

2008-08-30T14:17:00.000-07:00

Eg leike for meg sjølv
Pludra rundt med bitane
Sette dei saman bit for bit
Men dei sit ikkje saman
Så fell dei ned på gulvet igjen

Som ein vondt klump ligg det i magen
Ei triste som eg ikkje let ut
Ein sorg som ingen får sjå
Eg sørgja, gret inni meg
Men det er ingen som får sjå
Ingen so får høyra

Lyge du te meg
Kan eg væ kald so ein januarsnatt
Elska du meg
E eg varm so ein strålande sumarsdag
Svike du meg
hård so ein gråstein
Kjærtegne du meg
mjuke so so ein puselabb

Eg elska deg
om ljoden tå stemma di e so so eit piano
Leika seg i øyrane mine
Eg lova eg ska
Om hjarte mitt dansar
Når du sjår på meg
Når du set augane dine i meg
Tå kjærleik, tå lyst, tå varme

Saltvatn

2008-08-28T15:51:00.000-07:00

Straume ned langs kinna so små bekka små
Kjenne kos det briste bak augane
Kjenne kos halsen ynskje å slepp noko laus
Men so e ikkje eg, so kan ikkje eg gjer

Fingrane tromma hardt på bordet
Augane sjår ette einstans å feste blikket
Men det finn dei ikkje
So eg lukka dei istan

I mørkje natta ligg eg
Med saltvatn i munnvikane
På ei våt pute
Fordi du ikkje e her meir

I morgo bynne eg på nye spor
Nok ei gang
Det e vel so at vegen aldri e lagt på framhand
Den lagast gjenno å se framøve og bakøve på ein gong

Det e mångje balla som ska spelast øve linja

2008-08-02T17:49:00.001-07:00

Det e no heilt ikkje sånn
Det ska no ikkje henga heilt sånn
Nei, kanskje me kan setta na ve vindauget?

Nei, sann snakka mekje te kvarandre
Ikkje bruk dei orda, ikkje tek dei i din munn
Finn ein anna måte å seie det på

Kor trur du eg fer det frå?
Kor hentast orda frå og kem laga dei?
Ikkje veit eg, eg berre e ein ytrar.

Det e så mykje so gjeng tvert forbi meg
Så mykje som andre ytrar som eg ikkje fer med meg
Eg skulle så gjerne ha øyre på stilkar

So so dei andre
So so alle eg kjenne
Men istan har eg auge so kikkertar
og hende so e mjuke so puseføttar utan klør

MEN EG HE KLØR! EG HE DA OG!

Faith is something not easily found my friend

2008-05-31T14:16:00.000-07:00

Å tro på at noe er større enn deg selv involverer å også tro på deg selv. Å tro på deg selv er inngangsporten til å tro på noe større. Å tro på en helhet. Du kan kanskje tro jeg snakker om Gud, men det er det nødvendigvis ikke. Noe større kan være kjærligheten, det kan være godhet, omsorg, kanskje å sette seg mål som i utgangspunktet ikke er realistiske og forsøke å oppnå dem.

Vi lever bare en gang. Det står i alle mulige bøker, og nevnes ti ganger på dusinet i filmer, aviser og i Donald. Fordi det er en universell sannhet. Det er en sannhet som ingen kan si noe på.
Det er ikke et argument for å leve hardt, men for mange er det det. For meg har det vært det, men ikke langt på nær så hardt som andre som har levd etter samme motto. Men etter hvert modner man, man setter seg nye mål ut ifra at man bare lever en gang. Min største seier har vært å virkelig tro på den store kjærligheten. Det kom seint, men jeg klarte det på egen hånd. Min nest største seier var å tro på meg selv, men det er en helt annen historie som hører hjemme på et helt annet sted. Og kanskje er det en historie som jeg ikke klarer å fortelle, kun uttrykke med handling. Ikke overmodig, bråkjekk handling, men omsorgsfull og nestekjærlig handling. Så gjenstår det å se om man får det til på et vis.

Jeg har blitt for liten eller for stor for denne byen med omegn. Hvem vet, kanskje har jeg verken blitt større eller mindre, men klar til å se nye ting. Skape ett nytt liv, påvirke andres liv, være en del av noen andres liv.

Vi skaper oss ikke roller vi selv ønsker å passe inn i, andre skaper roller vi forsøke å presse oss inn i. Å tro på seg sjøl er å la vær å presse seg inn i de rollene, men forsøke å forme dem til å passe seg selv.

Silent alarms go off and we gotta get away from the avalanche

2008-05-31T07:29:00.001-07:00

Jeg sitter i en svinesti og ser utover byens bakside, ut på rusmisbrukere, fattige arbeidsfolk med slitne rygger, minstepensjonister med trilleveske og nedlagte medisinutsalg. Her skinner ikke sola, det er byens bakside og himmelen er grå mens barometertrykket er utålelig. Varmen trykker, og ingenting nytter, og alle barna skriker og gråter på vei heim fra barnehagen til blokken de bor i. Ingenting nytter.

Lampen er to tredjedeler på midt på dagen. Taklampen er helt på, midt på dagen. Eksamensavskrifter ligger spredd sammen med ølflasker og gamle aviser. Appelsinjusen står i vinduet på tredje uka på rad. Tomme snusbokser minner meg om at jeg burde slutte, mangelen på tomme sigarettesker minner meg om at jeg er halvveis. Kabler snurrer seg som sorte og gule ormer rundt bena mine, truer med å trekke meg ned i linoleumet. Kontorstolen jeg sitter på har aldri sett et kontor og griner med ryggen sin når jeg setter meg bakover. Kassegitaren støver ned bak lesestolen og furter uten lyd fordi den aldri har blitt spilt på, mens om lesestolen kunne snakke så hadde den heller ikke hatt så mye å si. Bildene på veggene er tatt ned, alt som er igjen er merker etter tyggisen.

Og oppi alt dette sitter jeg. Og er verken lykkelig eller trist. Og framtida ligger åpen og den eneste som kan forandre den eller skape den, det er jeg.

You never know where you supposed to be before youre there

2008-05-02T20:29:00.000-07:00

Eg sit i eit lag
Eit godt lag og det er krydra med vin
Me snakka om fjasat ting som mannfolk og kvinnfolk
Men ikkje kan me finna ein løysing oavsett

Eg sit her og lytte
Eg sit her og snakke
Men ikkje finn eg sanninga
Ikkje finn eg noko å ta tak i

Men det sørgjar ikkje eg me
Det tristar ikkje eg me me
Da er nok tå ting som kan gjera meg lei
Og detta er dokk kun ei ting som kan gjera meg glad

Kvad e lykkjeleg?
Kvad e frid og fridom?
Da e ikkje noko, for oss kan aldri nå da
Men da viktigste e at me gjer eit forsøk

Ikkje nødigt at me når dit

Kringslukka

2008-04-30T07:04:00.000-07:00

No vaknar du etter ei lang natts sokn
Eg veit du e trøtt, men eg e vaken
Sola brinn i veggjen gjøna vindauget
Og eg veit du e trøtt, men eg e vaken!

Eg vi ut og leika, slå kollbotte i graset
Eg vi liggja i graset og stråla meg i sola
Eg vi liggja i armane dine og småslumra
Men du e trøtt no, sliten ifrå nåtta

Eg smilar til deg, og du smilar hjå meg
Eg drar i deg og du ler og eg ler og vi smilar
Og så stend me upp og dusjar saman
Så gjeng me ut kor ingen skyar trugar og sola skin

Ikkje e det slik at ei historie kun e ei historie
Som oftast er det eit bilete av noko anna
Eit bilete av ein draum eg ska fylla med noko godt

Sognafjord

2008-04-30T06:16:00.001-07:00

Å sognafjord, korleis du legg deg kring fjella
Å sognafjord, hjelp meg øve te mi kjærleik hå andre sia
Eg draumar om ei framtid langs med deg
I eit hus oppi åsa hjå ho eg elska mest

Eg er ad ferdast lengst deg sognafjorden min
I frå dei stille vatna langt uppi dalum
Tills stormsfulla sjøen som trugar meg at eta meg heil
"Sjå ikkje tilbake" ropte dei da eg satte segl

Eg er ein einslig kar i ein einslig båt
Å sognafjord, bring meg trygt dit eg farast skal
Til stranda nedførr husid te ho eg elska mest
Ikkje meir skal hennast hus fyllst av eit rungande stille

Utan deg er eg åleine, ingen røyndom har eg utan deg
Men når vi knyttar band, da blomstrar verda
Når eg legg fra meg sekkin i gångjen og entrar di verd
Då senkast roa seg i sjela mi

Å sognafjord

The sea giveth, and the sea taketh

2008-04-27T15:11:00.000-07:00

Jeg går under et lappeteppe av hvit bomull. Et lag av hvit bomull som ligger som et lokk på alt mine øyne kan se. Ut over sjøen brer himmelen seg og møter havet helt langt der ute hvor øynene mine ikke lenger klarer å se.

Sjøen ligger mørk og mildt stormfull, og vinden river opp skår i havet som slår inn mot land der hvor jeg står. I sandgrunnen som alltid forandrer seg, visker ut gamle sår, som aldri er konstant.

Sjøen ligger mørk og mildt stormfull, og river i håret mitt når jeg snur meg mot vinden som kommer fra havet. Som en hånd som kraftfullt rusker meg i håret og sier "det ordner seg alltid, gutten min". Som min fars hånd da jeg var ung og rådvill og ikke visste hvor fremtiden skulle bære meg. Som min fars hånd da jeg er så gammel som jeg er nå, når jeg tror jeg vet hvor fremtiden bærer meg.

Jeg står her alene på sandgrunn. Og står her alene en stund til. Og en dag gir havet tilbake alle fotsporene jeg har gitt det.

Hello goodbye moving on

2008-04-13T14:58:00.000-07:00

Jeg drømmer meg bort til ei framtid hvor alt er på plass. Hvor vinden rusker rundt huset jeg bor i, og regnet pisker lett på vinduet. Men inne er vi varme, og du og jeg sitter i sofaen vår. Foran peisen vår. Og barna våre har roser i kinna etter å ha lekt ute rundt huset hele dagen i blæsten.

Nå sitter de å pludrer med lego foran peisen, og vi sitter i sofaen og koser oss med kaffe og ukeblad. For i dag har vi fri. Fri fra jobben vi trives på. Det er som man sier, trives godt ute, men beste heime.

Jeg drømmer meg bort til ei framtid hvor fortida er blitt til ungdomstid. "Min studietid" refererer jeg til det som. Da vi herjet på seine vinterkvelder, og gatene var fulle av slaps. Da vi ikke enset at skoene våre var gjennomvåte etter altfor mange øl. Da vi vandret smått hvilelause blant andre likesinnede inne på gjennomvåte utesteder, hvor vi leitet etter en drøm som egentlig aldri fantes der inne. Den fantes nemlig et helt annet sted. Langt bortgjemt i oss sjøl. Først da vi satte oss ned, stirret i veggen og gikk runder med oss selv, fant vi ut hva som virkelig betydde noe her i verden. Tryggheten. Forutsigbarheten. Kjærligheten. Roen.

Nå sitter vi her på en sein sommerskveld, og sola går aldri ned. Seine vinterskvelder dynket i fyll og lar og leven er er det det er; kun et minne om en ungdomstid med larv og leven. Herjing på seine vinterskvelder. Nå fyller vi sommerkveldene med grilling på terrassen med familie og venner. Og mimrer og ler. På bordet står fire tomme pils, og barna sover. Og du sitter innerst inne i armkroken min, og vi ler av fleipingen til naboen.

Kjærlighet og gode mennesker finnes der du minst venter det. Og hvor gjemmer de seg nå? For alt vi vet gjemmer den ene seg på et tilfeldig stopp på en parkeringsplass i austre slidre. I ei hytte for turistforeningen midt ute på finnmarksvidda. Eller på butikken. Eller kanskje i rommet ved siden av rommet ditt i blokka der du bor. Jeg forteller meg selv at livet blir til mens man går veien til livet. Men sannheten er at liv og leven allerede er her, og kanskje er det på tide å ta tak i seg selv og gjøre virkelighet ut av de drømmene man har. Og ikke falle tilbake på gamle synder og gjøre den største drømmen man har til å "ta byen med storm". For slik forsvinner kun de drømmene du egentlig hadde.

Byen Bergen har bydd meg alt den kan by, og jeg er mett. Takk for laget, det var skoj å herje sammen. Nå tar vi ett år til sammen, så skilles våre veier. Takk for regnet og alle menneskene, men du vokste i fra meg. Du ble for stor for en liten kar.

En evighet med prøvelser

2008-03-23T17:54:00.000-07:00

Som en monoton tone i bakhodet, en evighet med dårlig samvittighet og dårlige ordspill.
Når skal roen senke seg?
Ingen sorg, ingen glede, ingen spontane utbrudd med absolutt glede eller sorg finnes der nå, bare en eksluderende tomhet du ikke klarer å finne døren ut fra.
Når skal roen senke seg?
Ut blant folk, et tempo på verden rundt du ikke klarer å holde tritt med. Øl etter øl, falske spill og smil uten innhold. Svette, våte bukseben og kalde mennesker.

Når skal roen senke seg?

Roen finnes kanskje der hvor trærne svaier, hvor vinden gir dem muligheten til å snakke sammen. Visle, visle, visle sier trærne til hverandre.
Roen finnes i en storm på sjøen, når sjøsprøyten står i ansiktet og du er tørr inni regntøyet og du bare står der med stanga.
Roen finnes på toppen av et fjell, til knes i snø stirrende ut i tomme lufta helt alene.

2008-03-22T19:51:00.000-07:00

Nyt makten du sitter over ditt eget liv med når du er ung. For når du blir gammel forsvinner den.
Nyt tiden hvor små problemer virker evig store, for senere vil du møte hindere som faktisk er enorme.

Aksepter ikke at andre spiller fotball med hjertet ditt, og forsøk å unngå å gjøre det samme med andre. Om du får det til, så vil jeg gjerne vite hvordan.

Løpet er langt, og til slutt ser du at det er kun med deg selv. Løpet er ikke mot rivaler, bekjente og ukjente som du ser på som bedre eller mindre bedre enn deg selv.
Du gjør valg, men husk at alle valg er ikke 100% selvvalgte. 50%, minst, er basert på sjanse. Så halve livet ditt er et sjansespill.
Blir du ikke rik, skyld på 50% av valgene dine, ikke 100%. Blir du ikke lykkelig, skyld kun på 50%. Det er for øvrig ingen sammenheng mellom de to eksemplene. prøv å husk det også.

Kanskje gifter du deg, kanskje ikke.
Kanskje får du barn, kanskje ikke.
Kanskje blir du lykkelig, kanskje finner du ut at lykken er noe annet.
Kanskje elsker du en mann, kanskje ikke.
Kanskje blir du trist, mest sannsynlig.
Men uansett, husk at valgene dine er 50% sjanse.

Venner kommer og går. Men forsøk å holde fast ved dem som har noe å komme med, og ikke sørg over tapet av dem som aldri klarte å komme med noe. Ikke minst; Forsøk å ha et stort hjerte, og ta til deg dem som forsvinner som tapte lam. Vi burde alle satse på å være hyrder, og se alle andre som sauer, istedenfor å se alle andre som hyrder og en sjøl som sau.

En kjærlighetserklæring til en jeg ikke enda har møtt

2008-03-17T17:54:00.000-07:00

Tusen tanker rommer som oftest mitt hode, men din kjærlighet tømmer hodet og fyller hjertet med allverdens farger og følelser. Fargen rød skal du ha i mitt hjerte, for de gangene fingrene dine leker over brystet mitt. Fargen blå skal du ha, når mine tørker bort tårene dine når du er trist. Fargen gul skal du ha, for som solen stråler ansiktet ditt når du smiler. Og ikke minst skal du ha fargen grønn som gresset, når jeg ser deg vandre i en lett kjole om sommeren. Det er blant mange fargene som du maler inni mitt hjerte.

Gå ut i den vårgrønne skogen, under grantrærnes svaiende skygge. Gå under dem til du når der hvor engen begynner. Kryss den og gå blant de lave spirende bjørketrærne, med sine hjerteformede gnistrende grønne blader som krøller seg ut for å slikke mest mulig av solen. Litt lenger oppe, der solen bader i fjellsiden blant rubbel og småstein, der hvor blommene i rubbelet nå spirer, der skal du lytte og finne lyden av stemmen din slik den høres ut i mitt øre.Når våren kommer, skapes sildrende bekker av snøen som smelter. Oppe på berg og knauser smelter snøen, og vannet sildrer under isen og snøen og lager bekker, sildrende små bekker. Bøy deg ned du fagre pia mi, så hører du korleis stemmen din danser i øret mitt. Det er få forunt å ha et slikt forhold til en kvinnes ord og ljod.

La oss bygge et hus sammen. La oss sammen legge bort gamle minner og let oss bygge huset på det gode vi har. Huset bygger vi sammen, og inni det skal vi to bo. Sammen skal vi holde oss varme og male husets vegger og tak med våre hjerters farger. Veggene lager vi av varmen vi skaper sammen når vi elsker, da holder vi varmen når vinteren kommer. Taket lager vi av drømmene vi har, for da er kun himmelen som skaper grenser for hva vi kan få til sammen. Gulvet lager vi av erfaringene vi gjorde før, den gang vi ikke fantes. Da står vi grunnstøtt sammen. Og døren lager vi av kjærligheten vi deler, slik at vi alltid vet at vi kommer hjem dit vi hører hjemme når vi går gjennom den. Og husets lyder fra kjeller og trapp skaper vi fra all leken og latteren vi lager sammen.

Du skal aldri gi opp en drøm du har, bare fordi du dessverre lever i en verden hvor ingen lenger tror at det er mulig å oppnå den.

Å sjå fram

2008-02-10T10:24:00.001-08:00

Sægla burt. Burt dit, på andre sia.
Sægla burt uten å gje ein einaste ljod til nokon.
Legg ifrå deg alle sorgane på andre sio no, og let de sjølv fly.
Finn det du leitar ette, det sjela di lengta ette.

Freda og frid kjem til den sømm søkan.
Så pakk sakane dine og far so lang burt som du kan koma.
Bygj da husid du drøymde deg burt til for so alt før lenge sio.
Og bu i det, med all dein liv og levnad som du kan skapa.

Kjærteign deg sjølve, for du e evig verde å ta hende om.
Gje deg sjølve rom til å leva i fred,
så kan du helle kjeme tebakatt når du he fått frea i sinn og sjel.
Ingen annan ska leggja band på ken det e meininga du ske vara.

So pakk skipet ditt, med adla dei sjelelige eingedelane du he.
Pakk deg sjølv ned og opna igjen når he kjeme der du ska ver.
Dei mjuke orda og dei gode tinga dei kjem med frea.
Ikkje ein annan mensje kan seie ka som er lagnad før deg.

2008-02-10T09:56:00.001-08:00

Vi lot tærne våre rote i den våte sanden helt nede ved vannkanten. Tråkket foten godt nedi den varme sanden og ventet på at det kalde vannet skulle la avtrykket forsvinne. Vi snakket, lot ordene leke lett på tungen. Smilte. Lo. Så gikk vi videre. Pratet om alt vi skulle gjøre, jeg fortalte om alle stedene vi skulle se sammen. Den gang da.

Vi har blitt så mye eldre siden den gang. Den gang da små problemer sett med våre unge øyne kunne virke så evig store. Nesten uoverkommelige. Men i dag har vi større ting å ta oss av. Vi har tråkket så mange skritt og sett så mange avtrykk forsvinne at avtrykkene ikke lenger gjør inntrykk. Nå er det store berg som har krøpet opp i vannkanten, og de forsvinner ikke like lett. Livet var en lek da vi var unge, nå er det bare der. Og ikke blir det borte heller. Det vokser seg større for hver dag som går, for hver uke vi slaver med arbeidet vårt, for hver måned vi ser tilbake på. Den gang da var en måned like langt som et liv, og et år var som evigheten. Hver gang vi feiret et nytt år kunne vi ikke engang huske sist gang. Det ble flere og flere raketter for hvert år som gikk. Nå minner det oss bare på at vi tar enda et skritt inn i en virkelighet som innebærer mer enn vi drømte om som unge.

Hvor ble det av drømmen om å gjøre som vi selv ville? Da den ble borte så forsvant spontaniteten. Vi lever ikke lenger for oss selv, vi lever for alt rundt oss. Vi sitter med et ansvar som noen ganger kan virke nesten umulig å leve med. Mange går gjennom dagene og ukene, månedene og årene, og forsøker å unngå å reflektere over alle mulighetene vi har gått glipp av.

Det har gått tjuefem år siden jeg kom til verden fra mors liv. Hun ga meg livet, og det skal jeg holde kjært. I den store evigheten, himmelen inkludert, så er et liv, tjuefem vintre gammelt, som et eneste sandkorn på en strand et sted. "Ein skigard kan'kje vara evig, veit du (..) " skrev Stanley Jacobsen i en svunnen tid. Og om ikke skigarden varer evig, da må man ta i bruk den skigarden mens den ennå er til stede og mulig å bruke. For en dag blir det for sent. Og da må man stikke fingeren i jorda og innen den tid bør du ha funnet et svar på om det virkelig var dette du ønsket å bruke livet ditt på.

2008-02-10T05:24:00.000-08:00

Lydspor: Sigur Ros - Gítardjamm

Det største av alt

Det største av alt ble vi fortalt. Kjærligheten. En stor masse av noe vi ikke helt kunne definere, men som vi fortalte hverandre om i smug. Den gang da. Den gang da vi var ung. Nesten fri for bekymringer. Men sånn er det ikke lenger.

Det største av alt døde et sted på veien. Da vi reiste over fjellet, med familienes biler og hengere fyllt til randen av benker, bord og stoler vi hadde fått fra familiemedlemmer. Benker, bord og stoler som allerede var merket av andres liv, og nå skulle de bli en del av noen andres liv. Du og jeg, oss to. Vi reiste sammen og du sov i fanget mitt. Det husker jeg enda. Og bilen ristet og vi visste det ikke da, men bak i hengeren falt det største av alt av. Et sted på veien. Og det skulle aldri bli det samme igjen.

Mange år er gått siden da, og du har reist din vei. Det er lenge siden nå, og jeg gjorde nok mange feil den gang som jeg ikke ville gjort igjen hadde jeg visst hva det største av alt egentlig var verdt. Du har tråkket opp nye stier, gode og dårlige, det vet jeg, men likefullt nye. Jeg tråkket mine veier også, men jeg tråkket dem nok opp litt for grundig. Jeg lette etter det samme, det største av alt, men jeg fant aldri det igjen. Lette under altfor mange steiner, og for hver stein jeg løftet så la jeg igjen en liten del av meg selv. Helt til det ble tomt innvendig. Satte meg mål som hang så altfor høyt, og falt dermed så mye lenger ned for hver gang.

Du tilga meg, om ikke helt så liker jeg å tro at du tilga meg litt. Jeg har lært så mye siden den gang, mest av alt om verdien av det største av alt. Det unevnelige som jeg ikke lenger tør si høyt. Det unevnelige.

Reisen har vært lang, og jeg har rørt ved flere enn som har rørt ved meg. Flyktige blikk, flakkende kyss og hete omfavnelser. Store erklæringer, som aldri var verdt noe likevel. i en by hvor regnet vasker vekk alle idealene om det største av alt. Den stormende kjærligheten er død i en by som er velkjent for vinterstormene sine. Nå har jeg kommet til reisens slutt, et nullpunkt. En ny start. Forhåpentligvis. For det finnes ikke lenger en bunn, den har jeg skrapt borti med mine nakne kalde føtter. Jeg har kjent tomrommet, og jeg unner ingen å føle på det. Jeg har spilt en rolle i en by som kryr over av skuespillere. Jeg har spilt med falske kort på hånden, blant mine likemenn og -kvinner av svindlere og lurendreiere. Men drømmen om det som var noe virkelig, noe stort og fantastisk, den døde aldri. Selv om den nå aldri har vært lenger unna.

Nå er det bare meg her, en enslig død sjel i et hav av døde sjeler. De døde vandrer i natten, ruset på drømmen som aldri har vært lenger unna. For det største av alt var dødt, og ingenting kunne bringe den tilbake. Jeg gir opp, jeg trekker meg tilbake, for det er eneste muligheten til å redde sjelen min. For det største av alt er ikke penger. Det største av alt er ikke hva du gjør eller hvor du bor. Det største av alt er hvem du er. Det største av alt er kjærligheten.

And all he could find to stop the senseless bleeding was an old tournique

2008-01-31T23:10:00.000-08:00

Et endesløst svart hull. Et svart, kaldt hull med maske på. Et maskeball, hvor ingen er bak maskene.

Que'est que tu fait ici?

2008-01-02T15:22:00.000-08:00

Han tok språkkurs i tyrkisk. I en hel uke, men bare et eneste kapittel. Fire små gammeldagse kassetter, fyllt til randen med tyrkiske ord og vendinger. Men det ble bare med ett kapittel. Lytting og resitering. Det sto ikke på drømmen eller viljen, men det ble bare det ene kapittelet. Den stormende kjærligheten hadde kommet som tidevannet og slukt ham, men det trakk seg tilbake igjen før hun kom. Det ble med det.

Han reiste vekk, så langt nord og ut i havgapet som han kunne komme. Med en blå og hvit bag og en sort trillekoffert som reisefølge. Bort fra alt som var vanskelig, alle skivene han hadde bommet på. Bort fra alt som ikke stemte overens, bort fra alle ordene han hadde strødd rundt seg. Ordene lå igjen mens han var borte, og vitret sakte men sikkert bort, som høstløv som ligger under snøen over vinteren.

Det var en kald vår, for ikke så altfor lenge siden, da han kom til seg selv igjen. Det selvet som hadde brukt tiden han hadde vært borte på å bare bli mer tilstedeværende. Som skuespillere trer inn i roller, tredde han inn i sitt gamle ham, sitt gamle selv, nok en gang. Men denne gangen ble han for stor til hammet, og brøt ut.

Å se den manglende verdien i å rettferdiggjøre sine egne handlinger rettleder invididet til å gjøre rettvisa valg seinere. Et plusspoeng i boka.

He feared he would never return to the place where the willows dance

2008-01-01T09:20:00.001-08:00

Han reiste seg fra asken han ble til da solen kom altfor nærme og gjorde alt til ingenting. En strålende solskinnsdag kom overraskende på dem alle, hvor skulle alt fremskrittet stoppe? Hvor skulle folkets berikelse av seg selv ende?

Han reiste seg fra haugen av aske han ble til da solen kom så altfor nærme og gjorde alt til ingenting. Det var glede den dagen, en utrolig glede. Hva skulle de ellers tro når det ble varmere i været, og solen strålte med sine armer for alle?

Nå er alt mørkt og alt er lagt øde. En umenneskelig stor sorg skulle vært der, men det er ingen igjen å sørge. Ingenting er igjen, som man reder ligger man sies det. Og hva er det å sørge over, når det er ingenting igjen?

The prams all move upstream

2007-12-25T10:04:00.000-08:00

Som et gjenferd farer du gjennom hver krik og krok i en by som er opplyst i gatelys og vasstrukkent av regn. Dryppende våte sko og våte senkede skuldre.

Du skal aldri tro du kan heve hodet. Du skulle bare ha våget. Ulvene farer hvilesløst rundt gatehjørnene, med sultne blikk. Tennene flekkes når de sloss innbyrdes om et stykke kjøtt. I mørket skimter du to menn som kaster never, men det var visst bare ulver. Et stjålet blikk og du er tatt. Revet i stykker, delt mellom flokken. Stjålet bort fra alle idealer og gode ideer. Du skal ikke tro du kan heve hodet.

Vi spoler frem til et lokale, vasstrukkent i øl. Et dampende lokale, badet i sex og stjålne blikk. En orgie i dårlig skjulte visuelle samleier, kjødelige ran fordekt som samtaler. Piratene seiler blant bordene med sine knivskarpe sjømannsblikk. Her er ingen riddere eller politimenn, bare tyver og banditter. Og ulver.

Inside our tender hearts the fire burns bright

2007-12-23T12:20:00.000-08:00

Kom inn. Kom inn der hvor ovnen alltid er på, hvor tryggheten bor. Jeg lover å ikke stille spørsmål ved valget ditt, for valget var aldri ditt å ta.

Var du sliten? Sliten etter alle som rev og slet i deg? Det er mørkt ute, men inne skinner lyset og trenger seg ut gjennom glaset. Et enslig fyrtårn for alle ulver ute etter mer. De river og sliter i døren, ute etter mer.

Legg den evige sorgen bak deg, jeg tar imot deg med åpne armer. Ute skriker ulvene etter nye erobringer, inne gjemmer vi oss under sengen og håper de ikke tar oss. Bare du og jeg. Varmt, trygt. Nært. Ærlig. Alle hemmelighetene våre er ute av posen, og tårene har tørket på kinnene. Hodet ditt er slitent, tungt ligger det på armen min.

Men det hele var bare en tanke, det ble med fantasien.
Rommet er fremdeles tomt, og jeg sitter inne mens ulvene roper etter mer utenfor døren min. Men den er låst og ingen kommer inn.

Oh god she cried, he's down by the river

2007-12-11T15:57:00.000-08:00

Har du noen gang holdt fast så hardt at hendene dine blir hvite? Mens alle andre sa du burde sluppet taket? Som i en rivende storm, som drar opp husene etter takene, har du holdt fast i grunnmuren på det du trodde var der du hørte til.

Men sånn er det nå en gang. Når alt annet virket uviktig, så var det nettopp dette du så som verdifullt. Og på tross av hvor hardt du holdt fast, rant alt du holdt så kjært gjennom fingrene dine og ble til absolutt ingenting.

Ofte er det slik i etterkant at man ser klokskapen i det man gjorde. Denne gangen var det ikke sånn. Det var bare ikke sånn. Du prøvde så godt du kunne, men ingenting hjalp det. For sånn er det engang, at det som virker så utrolig riktig, så ordentlig på plass, med planer og ideer, det renner gjennom fingrene som om det skulle vært vann.

Så ble engang hendene dine hvite. Husk at blodet og varmen er tilbake før du vet ordet av det.

Ravaged by the storm she still stood on her two feet

2007-12-11T00:19:00.000-08:00

Se på meg og mine to hender. De har sine furer skåret inn i håndflaten, linjer som forteller om den gangen jeg skadet hånden. Det var en strålende solskinnsdag, og tommelen min hovnet opp og jeg trodde jeg skulle dø.
Linjer som forteller hvor langt livet har bært meg, og hvor langt det er igjen å gå før alt tar slutt. Når veien endelig tar slutt og det ikke lenger er mer igjen å gjøre her.

Se på meg og mine to hender. Det er bare meg. Det ser du vel? Skapt til for å brukes. Mine to hender. Varme hender, skapt for å gripe etter, skapt for å brukes, å kjærtegne. Skapt for å holde fast i deg når ingenting nytter og tårene triller og alt er bare vondt og trist. Skapt for å holde rundt og stryke.

Slik hente det i de dager i hans relative ungdom, at han tittet fremfor seg, og innså at hans lodd i livet var å være best når ingenting nyttet.

Thats right, its all blown over

2007-12-09T21:18:00.000-08:00

Vi vokser alle sammen. Mens vi har sluttet å la toppen av hodene våre strekke seg mot himmelen, så gjenstår det likevel mye arbeid med det som ligger inni hodet. Og det arbeidet blir aldri ferdig, uansett hvor gamle vi blir, hvor mange mennesker vi rører ved og hvor mange som rører oss selv så uendelig mye.

Så la nå fortiden være fortiden min gode venn, ikke sørg for det du aldri kunne reparere. La nå forhold være forhold, og forsøk å gjør noe med det du kan gjøre noe med. Å være et godt menneske er å kunne gjøre andre godt, for å gjøre andre godt må du ha det godt med deg selv.

Å la troen på noe større være for meg selv er å stjele all oppmerksomheten. Å dele den med andre er en smal fin linje å gå. Å ha stolthet for seg og sin tro, handler om å forstå at man likevel ikke har monopol på sannheten. Ikke minst ha respekt for det som er større enn en selv til å la vær å kaste det etter noen som overmoden frukt.

Vi vokser alle sammen, spørsmålet er bare hvor vi vokser hen. Hvilken frukt vil greina di bære, og hvem vil greina bære? Vil du være kun en som blir elsket, eller sterk nok til å bære den tyngden og gleden det er å elske? Vi snakker alle om en ny vår, men vi glemmer at treet det led da det mistet bladene. At gartneren kom den samme høsten og beskar gjorde det heller ikke så lett å være et tre. Så man skal ha omsorg for fortiden, men man skal ikke dvele ved den lengre enn at det er lett å legge den fra seg.

Min nese værer noe nytt og spennende som ligger foran meg. ikke vet jeg hva det kan være. Men jeg skal love deg at jeg skal gjøre det beste ut av det. Hvem vet, kanskje det blir det største i livet?